I Guds Navn, Den Nåderrike, Den Barmhjertige
All ros tilhører Allah, verdenes Herre
Ya Abbas, Din trofasthet til din bror Husain, ble manifestert på Ashura
Dere kjempet for det profeten Muhammad spredte i Arabia, surah etter surah
Hvordan kunne de skade Husain og deg, O Banu Hahims måne?
Det er helt uforståelig hvordan de Alis sønner kunne håne!
Et rop om tørste fylte det golde området i Karbala, fra Husains og hans følges unger
Det ropet kunne ikke bli hørt høyt, da den intense tørsten hadde uttørket deres tunger
Men Abbas, du kunne ikke se barna tørste, da du fornemmet hva de kjære barna følte
Dette fikk deg til å galoppere mot Eufrat med hesten din uten at du nølte
Ved elven tok du vann i din hellige hånd for så å kunne tørsten din slukke
Du befalte den trofaste hesten din fra elven å drikke, men han ville ikke bukke (han tenkte på tørsten til Husain)
Du så på vannet og kastet det fra deg, da du minnet din mester som tørstet ved teltet
Uten å ta en slurk, satte du kursen tilbake gjennom det skjebnesvangre feltet
Ya Abbas, med beholder fylt med vann, håpet du på å kunne ungenes smerter lindre
Men det håpet begynte å slukne, da Yazids soldater deg begynte å angripe og hindre
Du kjempet hardt, men de snek seg bak deg, og kappet av din ene arm
Du tok beholderen i din andre arm, slik at barna ikke skulle oppleve noe harm
Du som var så modig, Ya Abbas, og gjorde ditt beste for å få vannet frem til ungene
Soldatene viste ingen nåde, og kappet av din andre arm uten å tenke på de tørste tungene
Men det stoppet ikke deg, Ya Abbas, du bøyde deg og tok beholderen med munnen din
Men det holdt ikke lenge, da Haramalah skjøt deg i øyet med pilen sin
Deretter, slo de deg av hesten din, og du uten armer landet på den varme jord
Din smerte var så vond at det ikke kan beskrives med noen verdens ord
Til tross for at Abbas lå hardt skadet på jorden, tenkte han ikke på smerten sin
Nei, du gråt over at vannet ikke nådde de utmattede barna til mesteren din
Ya Abbas, det anskriket som du ropte etter Husain var så tung å høre
Det fikk Husain til å fare mot deg så fort ropet nådde hans hellige øre
Du lå i smerter, men tenkte på pilene som skulle slukke tørsten til ungene, og ikke vann
Hvordan kan Yazid og hans soldater gjøre sånn mot ungene som var i det golde land?
Gjennom hele livet ditt har du kalt din bror for en mester, og ikke en bror
Til og med når du lå hardt skadet uten armer på den uttørkede jord
Ved ditt dødsleie, kom din bror Husain skadet på hesten, og sa mens han holdt deg:
«Du har kalt meg «mester» hele ditt liv, kan du ikke nå «min bror» kalle meg»
Ya Abbas, selv i ditt dødsleie, lærte du meg hvordan man skal behandle sine kjære
Jeg kan ikke takke Gud nok for at dere er mine mestre, for det er sannelig en ære
Ya Allah, la meg få et slikt forhold med min bror, slik det ideale forholdet Husain og Abbas hadde mellom seg
Det er gjennom lojalitet, kjærlighet, omsorg og respekt til våre kjære at vi kan forbli på den rette vei
Ya Allah, jeg ber deg om å skape kjærlighet mellom de søsken som ikke har et så godt forhold mellom seg. La læren fra livet til Hadhrat Abu al-Fadl al-Abbas (as) være en lærdom for oss alle om hvordan vi skal behandle de som er nærme oss. Ya Allah, skap omsorg i våre hjerter for våre venner og familier. Ya Allah, Du som er den Barmhjertige, tilgi de som har såret sin familie, og gi dem styrke til å kunne bygge opp et forhold med sine kjære. Ya Allah, vi kan ikke takke Deg nok! Det er kun Du som kan veilede oss, for du er Herren vår, Ya Rabb!
